Hverdagsliv i koronaens tid

Det er noe med denne formen for hverdag som appellerer til meg. En form for sakte hverdag. Det er mange ting man skal gjøre, men allikevel er det annen ro. Det er mulig å ta en tur til lensene midt på dagen. Når sola er som varmest og himmelen som blåest. Det er knapt noe vann igjen i Glomma, i påvente av vårflommen, og lange, nakne sandbanker viste seg å være lykke for en liten hund som kan løpe uten bånd.

Vi ser allerede tegn til at menneskehetens påtvungne endrede livsførsel påvirker jorda vår. Vannet har aldri vært så rent i kanalene i Venezia, det er delfiner i vannet der ingen kan huske at det har vært noen før. Hva skjer med forurensning når bilene ikke lenger står i stampe på fire, seks, ti-filers motorveier? Eller når flytrafikken er minimal? Kan en måned eller to med andre, sunnere måter å leve på, gi så store utslag på naturen at vi faktisk kan gjøre varige endringer?

Og hva med det livet som er oss alle nærmest? Familien? Vi lever nærmere, roligere, vi lytter mer, kanskje skaper vi mer, snakker mer, hører på mer musikk. Nå er det tid til å være stille. Til å tenke, og til å bare være. Kan denne tiden vise oss at vi ikke trenger så mye? At vi kan handle i nærmiljøet, feriere i Norge, skape noe av det vi allerede har i garasjen? Være kreativ og fornøyd med mindre?

Jeg håper det, og jeg tror det. Hvertfall gjelder dette for min familie. Jeg har aldri hatt noe ønske eller behov for å ta med barna mine til hverken syden eller noe annet ekstravagant sted. Jeg syns Lollo og Bernie er forferdelige greier, og jeg fikser ikke å feriere som en saueflokk. Jeg liker best å være hjemme, ordne ting sammen, rydde, leke og gå hverandre på nervene innimellom. Det er ingenting annet jeg trenger enn det.

Uten å bli helt overtroisk, tror jeg noe måtte skje. Å hele tiden skulle prestere mer, være mer effektiv, rekke mer og gjøre mer, det må nå et tak til slutt. På et eller annet vis, måtte dette jaget roe seg ned. Over kjøkkenbordet hjemme har vi snakket om dette lenge. Behovet for å leve mer, jobbe for å leve, og ikke omvendt. Vi hadde allerede tatt et bra valg for vår familie, og hadde bestemt oss for å ta permisjon fra jobben, og guttene ut av skolen fra begynnelsen av mai, for å være fire måneder i Nord-Norge. Med dette viruset og litt andre omstendigheter, så viste det seg å ikke være mulig. Guttene kan ikke miste så mye skolegang.

Men på samme måte som vårt avbrekk i Nord-Norge skulle være en annerledes og nærere måte å leve på, blir også denne korona-tilværelsen en reboot. En mulighet til å tenke godt igjennom; hvordan vil egentlig jeg leve livet mitt?