Hjemmemekka smykkeskuff

Oppryddingsprosjektet mitt går fremover, om enn med et litt annet tempo enn forrige helg. Og det er kanskje like greit. Denne helgen ryddet jeg i baderomsskapet, og der finner man jo mye rart.. Jeg fant blant annet en hel samling av øredobber jeg knapt husket at jeg hadde, og også en del single øredobber, kan du si. Ehem…

Èn av de tingene jeg gleder meg mest til når vi skal pusse opp, er å få egen walk-in! Og der skal jeg ha fine skuffer til smykkene mine, så jeg faktisk vet hva jeg har, og kan bruke dem litt oftere.

Mens jeg venter på at det skal skje, brukte jeg en innmat fra en av skuffene i den gamle baderomsinnredningen som allikevel skal rives, og gjorde den om til et sted å ha øredobbene mine. Jeg hadde et gammelt filtstoff liggende, og dette limte jeg i bunn av innmaten, så øredobbene ikke skal skli rundt, men ligge i orden.

Jeg fikk også en praktisk plass til alle de neglelakkene som har en tendens til å svømme bakerst i skapet.

Foreløpig bor den lille kassen i en kommode på soverommet, og i påvente av en mer permanent løsning, syns jeg absolutt dette fungerte ganske så fint!

Korona-shaming og godteri i posten

Jobb, litt skole, jobb, litt skole, litt lunsj, litt jobb igjen, lufte hund, handle litt, og sånn går nu dagan.. Det mest slitsomme er at det er lite kontinuitet. Jeg blir stadig avbrutt i arbeidsoppgaver av noen som trenger hjelp med noe, noen som er sultne eller trenger en luftetur (stort sett hunden). Konsentrasjonsarbeid er det verste nå. Oppgaver som jeg vanligvis bruker kort tid på så lenge jeg kan sperre meg inne med hodetelefoner, kan jeg plutselig bruke en hel dag på. Men jeg tror ikke jeg er den eneste som har det sånn.

Jeg anser meg selv som heldig. Jeg har fremdeles en jobb å gå til, unger som sjelden krangler, og en mann som lager ostebriks til lunsj. For å være ærlig, setter jeg pris på denne pausen. Jeg tror hele verden trenger denne pausen. En pause til å innse at vi kan endre ting om vi ønsker, vi kan ta vare på jorden vår og vi kan ta vare på oss selv. Vi kan sette ned nivået et par hakk og bruke mer tid på det vi har lyst til, det handler stort sett om prioriteringer og å innse at man faktisk har mulighet til å endre ting.

Jeg håper at alle kan se at de er en del av et større hele, og ta denne dugnaden på alvor. Ikke “skal bare en liten tur på jobb, eller møte noen venner eller i et kort, liiiiite møte.” Kan ikke alle bare innse at det lille du kan bidra med hjelper? At å holde seg borte fra ting som ikke er helt nødvendig kan være livsviktig for noen?

Har du ikke lyst til å komme på den andre siden av denne krisen og si at du var en av de som fulgte retningslinjene og bidro til det gode for hele samfunnet? Jeg tror det kommer til å bli et skille. Jeg er stort sett ikke tilhenger av noen form for shaming, men jeg tror absolutt at om du ikke isolerer deg nå og følger retningslinjene, vil du bli sett ned på når denne krisen er over. Jeg bare nevner det.

Og når det kommer til ting som er helt nødvendig: du kan bestille det meste på nettet nå, til og med godteri, fordi du ikke ville dra på Sparkjøp og kjøpe det selv ;)

Stue i sol og uke nummer to i isolasjon

En av de fineste tingene med å være hjemme akkurat nå, er at alt blir lysere og mer vårlig. Sola varmer faktisk og det er lyst til langt ut på ettermiddagen. Tenk om vi skulle vært i isolasjon i slutten av november, med mørke og kulde hele dagen! Hjelpes!

Under ryddebonansaen i helgen var verandadøra stort sett åpen og lunsjen ble inntatt i på terrassen med sola i ansiktet. I dag har jeg vært på jakt etter hvitveis, men jeg har ikke funnet noen enda. Men snaaaart! Gleder meg til grøfteblomstersesongen starter for fullt!

Uke nummer to er i gang med hjemmekontor, lekser og familietid. Denne isolasjonen har mange likhetstrekk med en ferie, syns jeg. Første uken er litt rar og føles stressende, andre uken er man liksom litt inn i det, og dagene begynner å gå fort. I morgen får vi vel noen nye retningslinjer i forhold til hvor lenge skolene skal være stengt, jeg regner med det blir til over påske i første omgang.

Håper alle der ute holder seg hjemme, holder seg friske og holder ut med hverandre.

Rydder meg gjennom isolasjonen

Det er jo livsfarlig å befinne seg så mye innenfor husets fire vegger som vi gjør nå. Man ser alt man skulle ha tatt tak i for lenge siden. Her hjemme står vi overfor en ikke så liten oppussing, og mitt noe ambisiøse mål i denne hjemmetilværelsen er å få ryddet, kastet og sortert, slik at rommene er klare til å tømmes når vi en gang får tak i håndverkere igjen.

Vi har en bod som skal bli bad, et vaskerom som skal bli garderobe, og bod nummer to som skal bli stort vaskerom og lager, i tillegg til tre bad og ett soverom. Det sier seg selv at vi har litt å ta tak i.

Det skal sies at jeg ikke akkurat har fått bedre tid i denne coronakrisen. Nå skal man undervise sine egne barn, servere dem minst fire sunne, næringsrike måltider om dagen, lufte dem og i tillegg skvise inn en arbeidsdag. Men det fine med denne hjemmetilværelsen, er at man kan gjøre bittelitt innimellom. Det er ingen fotballtreninger, ingen sosiale avtaler, ingen grunn til å dra på shopping for å kjøpe nye votter. En halvtime her og en time der, også har man plutselig ryddet en skuff eller to.

Så; her er listen jeg laget tidligere i uken, med et håp om å få begynt denne helgen:

• Rydde og sortere gutterommene, og kaste ødelagte leker.

• Rydde og sortere i skuffene på loftsstua og gi bort gamle leker.

• Rydde ut av boden i 2.etasje, slik at den er klar for å pusses opp til bad.

• Rydde alt ut av hyllene i boden i 1.etasje og sortere alt i nye, rene esker. Da er det klart til å flytte eskene ut av rommet når vi starter oppussingen.

• Gå igjennom klesskapet mitt og gi bort klær jeg ikke bruker. Dette er det ikke så lenge siden jeg gjorde sist, så det er nok ikke så mye jeg kan kvitte meg med. Jeg bretter klærne mine som jeg har lært av Marie Kondo (anbefales), så dette er jeg faktisk ganske fornøyd med allerede.

• Den siste er den mest ambisiøse, Vi har et stort kryploft innenfor kneveggen, og her har det samlet seg alt mulig rart de siste åtte årene. Det er esker der inne som ikke har vært åpnet siden forrige bolig, og kanskje boligen før det også. Så dette er nok den største bøygen. Men denne er vi ikke nødt til å gjennomføre før oppussing, så denne sparer jeg litt.

Og gjett hva!? Jeg har fått gjort så mye på bare én lørdag! Jeg startet tidlig og hadde nærmest ingen avbrytelser, og koste meg som bare det (voksenpoeng)! Bod i andre etasje er nå helt tømt, det henger kun noen ytterklær igjen som enkelt kan flyttes. Guttas rom er sortert, leker de har vokst ifra er lagt til side til neste loppemarked, loftsstua er også sortert og gått igjennom, og skuffer er vasket. I tillegg gikk jeg gjennom hver eske, kasse og tidsskriftholder på kontoret, og nå vet jeg hvor absolutt alt befinner seg. En veldig deilig følelse! Dog ikke så deilig når det står på…

Jeg blir veldig inspirert av bilder av nydelig organiserte skuffer på Pinterest og andre steder, og trenger du inspirasjon, er det bare å søke. Det beste rådet jeg fant, er å ikke stable ting oppå hverandre i skuffer, men legge det ved siden av hverandre, slik at man finner alt. Og esker til alt av småting!

I dag står et par rom til for tur, så det er bare å komme igang!

Hverdagsliv i koronaens tid

Det er noe med denne formen for hverdag som appellerer til meg. En form for sakte hverdag. Det er mange ting man skal gjøre, men allikevel er det annen ro. Det er mulig å ta en tur til lensene midt på dagen. Når sola er som varmest og himmelen som blåest. Det er knapt noe vann igjen i Glomma, i påvente av vårflommen, og lange, nakne sandbanker viste seg å være lykke for en liten hund som kan løpe uten bånd.

Vi ser allerede tegn til at menneskehetens påtvungne endrede livsførsel påvirker jorda vår. Vannet har aldri vært så rent i kanalene i Venezia, det er delfiner i vannet der ingen kan huske at det har vært noen før. Hva skjer med forurensning når bilene ikke lenger står i stampe på fire, seks, ti-filers motorveier? Eller når flytrafikken er minimal? Kan en måned eller to med andre, sunnere måter å leve på, gi så store utslag på naturen at vi faktisk kan gjøre varige endringer?

Og hva med det livet som er oss alle nærmest? Familien? Vi lever nærmere, roligere, vi lytter mer, kanskje skaper vi mer, snakker mer, hører på mer musikk. Nå er det tid til å være stille. Til å tenke, og til å bare være. Kan denne tiden vise oss at vi ikke trenger så mye? At vi kan handle i nærmiljøet, feriere i Norge, skape noe av det vi allerede har i garasjen? Være kreativ og fornøyd med mindre?

Jeg håper det, og jeg tror det. Hvertfall gjelder dette for min familie. Jeg har aldri hatt noe ønske eller behov for å ta med barna mine til hverken syden eller noe annet ekstravagant sted. Jeg syns Lollo og Bernie er forferdelige greier, og jeg fikser ikke å feriere som en saueflokk. Jeg liker best å være hjemme, ordne ting sammen, rydde, leke og gå hverandre på nervene innimellom. Det er ingenting annet jeg trenger enn det.

Uten å bli helt overtroisk, tror jeg noe måtte skje. Å hele tiden skulle prestere mer, være mer effektiv, rekke mer og gjøre mer, det må nå et tak til slutt. På et eller annet vis, måtte dette jaget roe seg ned. Over kjøkkenbordet hjemme har vi snakket om dette lenge. Behovet for å leve mer, jobbe for å leve, og ikke omvendt. Vi hadde allerede tatt et bra valg for vår familie, og hadde bestemt oss for å ta permisjon fra jobben, og guttene ut av skolen fra begynnelsen av mai, for å være fire måneder i Nord-Norge. Med dette viruset og litt andre omstendigheter, så viste det seg å ikke være mulig. Guttene kan ikke miste så mye skolegang.

Men på samme måte som vårt avbrekk i Nord-Norge skulle være en annerledes og nærere måte å leve på, blir også denne korona-tilværelsen en reboot. En mulighet til å tenke godt igjennom; hvordan vil egentlig jeg leve livet mitt?

Open Door - fantastisk interiørinspirasjon

Er du som meg; glad i kjendiser og nysgjerrig på hvordan de lever, hvordan husene ser ut, hva slags utstyr de har på kjøkkenet, hva slags kunst og møbler de omgir seg med?

I disse tider hvor man kan bli litt lei av å ikke finne akkurat den serien man har lyst til å se på, på alle strømmetjenestene, kan jeg komme med et lite tips for tipp topp interiørinspo:

Architectural Digest har en serie med videoer som heter Open Door. Det er videoer som viser kjente personers hjem, og kjendisene selv forteller om hjemmene sine. Det er så gøy å se hvordan den brasilianske ranchen til Lenny Kravitz ser ut, eller få en omvisning i Dakota Fannings fantastiske hus fra midten av forrige århundre.

Serien inneholder maaange videoer, så her er det bare å lene seg tilbake og få masse fin inspirasjon!

Faren er bare at der man sitter isolert i sitt eget hjem, omgitt av skjermer til hjemmekontoret, leksebøker på alle bord, og en lunsj som ikke er ryddet bort, så kan det fort bli fristende å booke noen håndverkere som kan komme når denne viruskrisen er over…

En annerledes bursdag

Verdens visstnok aller fineste dag er over. Lillebror har bursdag, og blir åtte år i dag! Og når han nå kryper opp i senga si, er det med et smil om munnen etter en hel drøss med takknemlige klemmer, koser og kyss til oss foreldre. Fordi han har fått sitt største ønske oppfylt; han har fått en hamster!

Vi var i utgangspunktet ikke helt begeistret for idéen med hamster. Vi har en vilter hund, og en hamster er aktiv på nattestid, ikke dagtid. I tillegg skal vi ha med oss begge dyrene, inklusiv bagasje og fire personer i én bil nordover på sommerferie. Nei, hamster, det kan vi ikke ha.

Er det ikke rart det der? Vi, foreldrene, tror vi har kontrollen. Vi vet best, vi har bestemt oss. Ingenting kan rikke oss. Neida. Så kommer de tårevåte ønskene. Bønnene. Tryglingen med runde øyne og hevede øyenbryn. Vææææærsåååsnill mammaaaa!

Ja, la oss bare si: det ble hamster.

Vi hadde ett kriterium. Han skulle jobbe godt på skolen. Bli bedre til å sette ord på følelser. Som sinne og urettferdighet. Bli flinkere til å gi seg selv ros. Være stolt av seg selv. Tørre å spørre om hjelp når han trengte det. Vi har en kvikk og oppegående åtteåring. Noen ganger litt for rask for sitt eget beste. Han tenker så store tanker at han kan skremme både seg selv og oss. Han er skarp. Både i matte og i tunge. Har en velutviklet ironisk sans og perfekt komisk timing.

Han lager nye tekster på kjente melodier. Med utgangspunkt i hva han holder på med i øyeblikket. Han er sta og egen, og kan drille sin egen vilje inn i en gråstein. Omtrent som faren.

Han er snill. Så utrolig snill. Han spør klassekamerater som går alene om de vil leke. Han elsker babyer. Passe på, ha omsorg for. Han klatrer. Opp skrenter og stammer. En ny hjelpelærer spurte hovedlæreren da de var på tur i skogen: “kan han være så høyt oppe i det treet?” “Jada,” svarte hovedlæreren. “Det er Birk det.”

Hjemmekontor og jålete kaffe

Herregud, for en rar tid vi er inne i.

Som omtrent resten av Norge, jobber jeg hjemmefra, med de utfordringer som følger med det. I tillegg har jeg unger hjemme som jeg skal være lekekamerat, pedagogisk lærer og kantineansatt for. Jeg aner et nytt område som potensielt kan være en artig og overraskende kilde til å føle at man ikke strekker til og gi dårlig samvittighet (spesielt for oss mammaer). Her er det ikke måte på hva man skal rekke over.

Første dag med hjemmekontor hadde vi fredag i forrige uke, og den første dagen gikk helt fint. Alle var bare litt overrasket over den nye tilværelsen, og det ble mye Playstation mens vi voksne fikk unna det som måtte gjøres før helgen. Første ordentlige dag har gått med til litt lekser, noen videomøter, prøve å sysselsette gutta litt innimellom, og også noen lange timer. Jeg syns egentlig det har gått helt fint, men det kan nok bli noen lange uker ut av det her. Heldigvis har vi gutter som leker godt sammen, og som er noenlunde selvgående. Ære være skole og flinke lærere. Hva skal vi gjøre uten dem?

Det som bekymrer meg mest, er å faktisk ha en jobb å gå tilbake til når alt dette er over. Jeg føler mitt yrke er sårbart, da vi er avhengige av at flere andre næringer går fremover. Eiendomsbransjen må gå videre og inngå nye kontrakter og prosjektere eksisterende arbeid videre, og byggebransjen må også gå videre som normalt. Akkurat nå er jeg usikker på begge bransjene, hvor stor villighet det er til å inngå nye kontrakter og bruke penger på eksisterende prosjekter, og i tillegg består byggebransjen av mange utlendinger som antakeligvis drar hjem til sine egne land, og ikke vet helt når de får komme tilbake. Det er stor usikkerhet, og jeg syns det er ubehagelig.

Forhåpentligvis bidrar de drastiske tiltakene til at dette går raskt tilbake til normalen, og at vi alle kan gå tilbake til jobb igjen i god tid før sommeren. Men jeg er usikker (og noe pessimistisk i utgangspunktet) og tror dette kan vare mye lenger enn det optimistene tror. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å håpe og tro, og dra prosjektene videre der vi kan.

Og stakkars Lillebror som blir åtte år i morgen. Det blir hverken barne- eller voksenbursdag her, men vi skal forsøke å gjøre dagen så fin som vi kan for ham. Vi forsøker å holde oss inne, men jeg tror en av oss må ut med han en tur i butikken og kjøpe en gave han har ønsket seg i veeeeldig lang tid.

Så her fortsetter vi meg hjemmekontor og jålete kaffe, vasker hender, holder oss inne og hører på Erna (som Lillebror insisterte på at vi måtte etter pressekonferansen i dag). Håper du gjør det samme.