Tilstedeværelse

Denne nye situasjonen har gitt meg gaven av tilstedeværelse. Jeg er mye mer tilstede.

 Jeg føler at jeg har en helt annen frihet nå enn det jeg har i den vanlige hverdagen. Vi spiser når vi er sultne, tar en pause når vi trenger det og jobber når jobben krever det. Ja, vi tilbringer alle døgnets timer sammen, men vi er jo ikke i samme rom hele dagen. Da hadde vi blitt tussete hele gjengen, tror jeg. Men vi er alle innenfor husets fire vegger. Og det er en trygghet og ro i det.

Jeg har lengtet etter en pause lenge. En reboot. Jeg har endelig fått det. Jeg vet det kan høres egoistisk ut, og jeg vil selvfølgelig ikke at noen skal være syke fordi jeg ønsker en pause, men når situasjonen allikevel er slik den er, prøver jeg å leve mer på den måten hverdagen nå krever. Så mye av det vi gjør i løpet av en dag eller uke er preget av rutiner, og nå når disse rutinene ikke er tilstede lenger, har jeg en unik mulighet til å leve mer som jeg vil. Leve mer som familien min har behov for, bare leve mer.

Og for meg betyr ikke det å reise til fjerne steder (som uansett er umulig nå) eller hoppe i fallskjerm. For meg betyr det å være mer nær. Å ha tid til å se og gjøre alle de små tingene som man ikke har mulighet til å stoppe opp ved i den vanlige hverdagen. For meg betyr det å ligge sammen med Lillebror på sofaen bare fordi han sier at det er så trygt når mamma ligger der sammen med ham. Å sovne litt når man er trøtt og høre de trygge lydene av at det pusles rundt i huset. At det skramler i en oppvaskmaskin, noen roper og ZImba tripper rundt på gulvet.

Så tenk om jeg kan ha lagt meg til noen andre vaner og rutiner i løpet av denne perioden? Tenk om vi alle kan endre perspektivet litt i løpet av denne perioden? Endre perspektivet fra mer, fortere, større, nyere. Til nærere, varmere, snillere og saktere? For man skal ikke kimse av at man kan føle seg ganske liten og ubetydelig når man ser hvor fort samfunnet kan stoppe helt opp. Da kan det være godt å føle seg ekstra nær de man har rundt seg.