Hjemmekontor og jålete kaffe

Herregud, for en rar tid vi er inne i.

Som omtrent resten av Norge, jobber jeg hjemmefra, med de utfordringer som følger med det. I tillegg har jeg unger hjemme som jeg skal være lekekamerat, pedagogisk lærer og kantineansatt for. Jeg aner et nytt område som potensielt kan være en artig og overraskende kilde til å føle at man ikke strekker til og gi dårlig samvittighet (spesielt for oss mammaer). Her er det ikke måte på hva man skal rekke over.

Første dag med hjemmekontor hadde vi fredag i forrige uke, og den første dagen gikk helt fint. Alle var bare litt overrasket over den nye tilværelsen, og det ble mye Playstation mens vi voksne fikk unna det som måtte gjøres før helgen. Første ordentlige dag har gått med til litt lekser, noen videomøter, prøve å sysselsette gutta litt innimellom, og også noen lange timer. Jeg syns egentlig det har gått helt fint, men det kan nok bli noen lange uker ut av det her. Heldigvis har vi gutter som leker godt sammen, og som er noenlunde selvgående. Ære være skole og flinke lærere. Hva skal vi gjøre uten dem?

Det som bekymrer meg mest, er å faktisk ha en jobb å gå tilbake til når alt dette er over. Jeg føler mitt yrke er sårbart, da vi er avhengige av at flere andre næringer går fremover. Eiendomsbransjen må gå videre og inngå nye kontrakter og prosjektere eksisterende arbeid videre, og byggebransjen må også gå videre som normalt. Akkurat nå er jeg usikker på begge bransjene, hvor stor villighet det er til å inngå nye kontrakter og bruke penger på eksisterende prosjekter, og i tillegg består byggebransjen av mange utlendinger som antakeligvis drar hjem til sine egne land, og ikke vet helt når de får komme tilbake. Det er stor usikkerhet, og jeg syns det er ubehagelig.

Forhåpentligvis bidrar de drastiske tiltakene til at dette går raskt tilbake til normalen, og at vi alle kan gå tilbake til jobb igjen i god tid før sommeren. Men jeg er usikker (og noe pessimistisk i utgangspunktet) og tror dette kan vare mye lenger enn det optimistene tror. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å håpe og tro, og dra prosjektene videre der vi kan.

Og stakkars Lillebror som blir åtte år i morgen. Det blir hverken barne- eller voksenbursdag her, men vi skal forsøke å gjøre dagen så fin som vi kan for ham. Vi forsøker å holde oss inne, men jeg tror en av oss må ut med han en tur i butikken og kjøpe en gave han har ønsket seg i veeeeldig lang tid.

Så her fortsetter vi meg hjemmekontor og jålete kaffe, vasker hender, holder oss inne og hører på Erna (som Lillebror insisterte på at vi måtte etter pressekonferansen i dag). Håper du gjør det samme.