Å tro på morgendagen

Plutselig var visst vinteren tilbake med både snø, hagl og skikkelig lave temperaturer.

Men rett før de kalde dagene kom, rakk jeg å ta en liten opprydning i hagen og fjerne de gamle påskeliljene som lå strødd etter den tidlige våren. Jeg klipte av de visne bladene, pakket dem inn i papir, og nå ligger de tørt i vedboden. Der skal de få ligge til høsten, når jeg igjen kan putte dem i jorden og håpe på ny blomstring neste vår.

Disse små søte blå klokkene har fullstendig tatt over bedet ved inngangen vår, og de kommer fra en løk eller to som jeg satte ned for noen år siden. Det er alltid like spennende å se hva som dukker opp, for jeg husker det aldri fra vår til vår.

Det sies at å plante en hage er å tro på morgendagen.

Her tror vi på mange fine morgendager, og jeg gleder meg over alt som titter opp av bakken slik det alltid har gjort. Det er godt å vite at noen ting er som de alltid har vært, selv i en rar tid. Jorden snurrer stadig rundt, og vår og sommer kommer med alle sine fine blomster og farger.

Håper du tar vare på deg selv!

Blomstrende vår

Jeg eeeeelsker våren! Når trærne begynner å få knopper og bli grønne, og det blomstrer både i grøftekanter og bed, da liker jeg meg godt!

Det er akkurat som om jeg lengter etter våren hele året, og når den endelig kommer så stoler jeg nesten ikke på at den er her. Jeg er redd den skal angre seg og forsvinne igjen, og jeg er redd den skal gå for raskt over i sommer. For sommer er fint, men det er ingenting som er som å se blomster trenge seg gjennom jorda og strekke seg mot himmelen.

De japanske kirsebærtrærne som står rett ved riksveien et stykke nedi her, er spesielt vakre. De blomstrer kort, men når de står som dette, er de noe av det vakreste jeg vet!

Ny hverdag. Igjen

Plutselig var det enda en ny hverdag å venne seg til. Gutta har hatt første skoledag i dag, og det gikk veldig fint. De var begge strålende fornøyde da de kom hjem, til tross for at det regnet kraftig hele dagen. Lillebror er meget opptatt av å skulle sjekke værmeldinga, og insisterer på at vi må inn på Yr flere ganger om dagen. I kveld var han spesielt fornøyd, for det er meldt opphold og fint på onsdag, selv om det først var meldt regn. Som han sier selv: “du vet mamma, det kan fort snu.” Raringen.

I dag var det tidlig opp for alle mann, matpakker skulle smøres, regntøy, sko og ekstra skift skulle finnes frem. Føltes som det var en liten evighet siden sist. Vi voksne har fremdeles hjemmekontor, men jeg beveger meg litt mer ut på byggeplass, rett og slett for å holde noen av prosjektene lettere igang.

Da ettermiddagen og kvelden kom, merket vi godt at det hadde vært et litt annet tempo i dag. Og selv om vi “bare” har hatt hjemmekontor, er vi trøtte og slitne i dag begge to. Det får meg til å tenke på hverdagen slik vi har kjent den før corona. Hvor vi kunne legge lang reisevei, kø, stressende jobbdager, fotballtreninger, lavt blodsukker og raske middager til listen over alt man skulle igjennom på én dag. Den lille stemmen langt bak i hodet som hvisker “hvordan orket du det…?” Den tror jeg det er viktig å lytte til. Nei, vi skal ikke ha hjemmekontor for alltid, vi skal tilbake til kontoret og mer produktive dager enn det vi har akkurat nå. Men det må da være mulig å kombinere en produktiv arbeidshverdag med mer familietid og færre må-ting som skaper stress?

Å prøve å kombinere de to i livet mitt fremover, det er hvertfall mitt mål.

OG: jeg har klart å trykke mitt første ordentlige linotrykk! Et par mer eller mindre vellykede forsøk ble lagt ut på Instagram, men nå har jeg fått det ordentlig til. Og det ble ganske så fint, om jeg skal si det selv! Viser det i morgen :)

Årets første sommerdag

Dette må bare sies, men herregud, for et sinnsykt vær!

Sol fra morgen til kveld, og så hett på terrassen at det er umulig å være der over lengre tid. I går hadde vi årets første grilling, med alt som hører til, og gutta insisterte på å grille marshmallows til dessert.

Vår lille, sorte hund har også varme dager nå, og vil helst ligge i gangen i trekken fra ytterdøra. Jeg tok med meg både henne og kamera på en ordentlig kveldstur i går, og det var så deilig! Tenk å kunne gå i shorts inne i skogen i april!

Målet var å finne hvitveis, og det fant vi i mengder. De aller fineste vårblomstene syns jeg, og en av mine absolutte favoritter.

Måtte dette vare lenge lenge!

Tilstedeværelse

Denne nye situasjonen har gitt meg gaven av tilstedeværelse. Jeg er mye mer tilstede.

 Jeg føler at jeg har en helt annen frihet nå enn det jeg har i den vanlige hverdagen. Vi spiser når vi er sultne, tar en pause når vi trenger det og jobber når jobben krever det. Ja, vi tilbringer alle døgnets timer sammen, men vi er jo ikke i samme rom hele dagen. Da hadde vi blitt tussete hele gjengen, tror jeg. Men vi er alle innenfor husets fire vegger. Og det er en trygghet og ro i det.

Jeg har lengtet etter en pause lenge. En reboot. Jeg har endelig fått det. Jeg vet det kan høres egoistisk ut, og jeg vil selvfølgelig ikke at noen skal være syke fordi jeg ønsker en pause, men når situasjonen allikevel er slik den er, prøver jeg å leve mer på den måten hverdagen nå krever. Så mye av det vi gjør i løpet av en dag eller uke er preget av rutiner, og nå når disse rutinene ikke er tilstede lenger, har jeg en unik mulighet til å leve mer som jeg vil. Leve mer som familien min har behov for, bare leve mer.

Og for meg betyr ikke det å reise til fjerne steder (som uansett er umulig nå) eller hoppe i fallskjerm. For meg betyr det å være mer nær. Å ha tid til å se og gjøre alle de små tingene som man ikke har mulighet til å stoppe opp ved i den vanlige hverdagen. For meg betyr det å ligge sammen med Lillebror på sofaen bare fordi han sier at det er så trygt når mamma ligger der sammen med ham. Å sovne litt når man er trøtt og høre de trygge lydene av at det pusles rundt i huset. At det skramler i en oppvaskmaskin, noen roper og ZImba tripper rundt på gulvet.

Så tenk om jeg kan ha lagt meg til noen andre vaner og rutiner i løpet av denne perioden? Tenk om vi alle kan endre perspektivet litt i løpet av denne perioden? Endre perspektivet fra mer, fortere, større, nyere. Til nærere, varmere, snillere og saktere? For man skal ikke kimse av at man kan føle seg ganske liten og ubetydelig når man ser hvor fort samfunnet kan stoppe helt opp. Da kan det være godt å føle seg ekstra nær de man har rundt seg.

Hverdagsliv i koronaens tid

Det er noe med denne formen for hverdag som appellerer til meg. En form for sakte hverdag. Det er mange ting man skal gjøre, men allikevel er det annen ro. Det er mulig å ta en tur til lensene midt på dagen. Når sola er som varmest og himmelen som blåest. Det er knapt noe vann igjen i Glomma, i påvente av vårflommen, og lange, nakne sandbanker viste seg å være lykke for en liten hund som kan løpe uten bånd.

Vi ser allerede tegn til at menneskehetens påtvungne endrede livsførsel påvirker jorda vår. Vannet har aldri vært så rent i kanalene i Venezia, det er delfiner i vannet der ingen kan huske at det har vært noen før. Hva skjer med forurensning når bilene ikke lenger står i stampe på fire, seks, ti-filers motorveier? Eller når flytrafikken er minimal? Kan en måned eller to med andre, sunnere måter å leve på, gi så store utslag på naturen at vi faktisk kan gjøre varige endringer?

Og hva med det livet som er oss alle nærmest? Familien? Vi lever nærmere, roligere, vi lytter mer, kanskje skaper vi mer, snakker mer, hører på mer musikk. Nå er det tid til å være stille. Til å tenke, og til å bare være. Kan denne tiden vise oss at vi ikke trenger så mye? At vi kan handle i nærmiljøet, feriere i Norge, skape noe av det vi allerede har i garasjen? Være kreativ og fornøyd med mindre?

Jeg håper det, og jeg tror det. Hvertfall gjelder dette for min familie. Jeg har aldri hatt noe ønske eller behov for å ta med barna mine til hverken syden eller noe annet ekstravagant sted. Jeg syns Lollo og Bernie er forferdelige greier, og jeg fikser ikke å feriere som en saueflokk. Jeg liker best å være hjemme, ordne ting sammen, rydde, leke og gå hverandre på nervene innimellom. Det er ingenting annet jeg trenger enn det.

Uten å bli helt overtroisk, tror jeg noe måtte skje. Å hele tiden skulle prestere mer, være mer effektiv, rekke mer og gjøre mer, det må nå et tak til slutt. På et eller annet vis, måtte dette jaget roe seg ned. Over kjøkkenbordet hjemme har vi snakket om dette lenge. Behovet for å leve mer, jobbe for å leve, og ikke omvendt. Vi hadde allerede tatt et bra valg for vår familie, og hadde bestemt oss for å ta permisjon fra jobben, og guttene ut av skolen fra begynnelsen av mai, for å være fire måneder i Nord-Norge. Med dette viruset og litt andre omstendigheter, så viste det seg å ikke være mulig. Guttene kan ikke miste så mye skolegang.

Men på samme måte som vårt avbrekk i Nord-Norge skulle være en annerledes og nærere måte å leve på, blir også denne korona-tilværelsen en reboot. En mulighet til å tenke godt igjennom; hvordan vil egentlig jeg leve livet mitt?

Vinter i nord

For omtrent ett år siden, dro jeg og mamma nordover for noen dager med litt fri, men også fordi vi skulle tømme sommerhuset vårt og gjøre det klart for oppussingen vi gjorde i fjor sommer. Her kan du lese mer om historien om sommerhuset vårt Haugen, på min gamle blogg.

Det er noe eget med Nord-Norge om sommeren, men det er jammen noe spesielt vakkert med Nord-Norge om vinteren også. De lange, lyse nettene er byttet ut med lange, mørke dager, og været skifter mellom våt høst og snøføyk rundt husveggene.

Vi fikk absolutt gjort det vi skulle, og også gått turer og tatt inn det nydelige landskapet. Når bakken er hvit og alt er tildekket, er det som om himmelen er ekstra stor så langt nord. Den er liksom enten veldig hvit eller veldig blå.

Vi koste oss inne med fyr i ovnen og NRK på tven. Fine dager med forberedelser til sommeren og oppussingen vi hadde foran oss.

Jeg har allerede begynt å glede meg til årets sommerferie, og legger planer for hvilke prosjekter vi skal ha i år. Nå som innsiden har blitt så fin, kan vi bruke litt mer tid på utsiden, med litt maling, utvide terrassen, og bytte noen vinduer. Sommerferien kan ikke komme fort nok!

Når du rekker å få med deg soloppgangen

En morgen i juleferien tok jeg med meg Zimba og kameraet på morgentur opp på den lille knausen rett ved huset. Stort sett sov jeg forbi soloppgangene i ferien, og nå som hverdagen er igang igjen er jeg godt på vei til jobb før sola har begynt å tenke på å gløtte over åskanten.

Men se på det lyset! Det er mørkt store deler av dagen enda, men så snart vi er på “riktig” side av nyttår, er det akkurat som om det skjer noe med lyset. Sola snur, lyset blir sterkere, klarere, varmere og det varer akkurat litt lenger for hver dag.

Denne morgenen fikk jeg altså med meg hvor magisk det kan være akkurat når sola titter igjennom trærne. Det var snø på bakken og kaldere i lufta, og rimet på trærne glitret som diamanter i sola. Hun lille frøkna som var med meg fikk løpe rundt uten bånd der inne i skogen, og koste seg maks.

Jeg håper på noen flere slike dager, før våren kommer for fullt. Noen flere dager hvor vi kan ake og gå på skøyter. Eller nyte soloppgangen med et lite snødryss på bakken. Veldig enkel hverdagslykke for en som er glad i kameraet sitt.

Winter Wonderland

Mens vi blåser helt overende her på Østlandet, kan man jo drømme om hvite, fine dager på fjellet.

Bare et par dager igjen før det er tilbake til hverdagen, og tro det eller ei, men jeg syns det skal bli litt godt. Forsøke å snu døgnet tilbake til normal døgnrytme igjen, finne tilbake til rutiner med middager og lekser, og hilse på fine kollegaer igjen.

Nå sies det at det skal være mildvær til mars, så dette er kanskje det siste vi får se av snø på en stund.

Juletrehugging i Blixland

Plutselig har det gått en hel uke siden vi pyntet treet, spiste den tradisjonelle torskemiddagen på lille julaften, og satte opp årets felle for julenissen foran peisen.

Men før vi kom så langt, startet vi årets juleferie med juletrehugging på en gård i Blixland. Turen startet med hesteridning for de små nede på gården, forbi koselig pyntede innhegninger, og endte inne i skogen med bål, nydelig suppe, skattejakt og selvfølgelig selve juletreletingen.

Det eneste som manglet var selvfølgelig litt hvit snø for å gjøre juleidyllen perfekt, men tro det eller ei, de gjørmete veiene og den våte skogen gjorde ingenting der vi snek oss gjennom skogen etter det perfekte juletreet. Det var noe med det hyggelige selskapet, glovarm suppe og blinkende julelys langs veien, som gjorde at julestemningen allikevel kom krypende.

Og midt i juletreletingen, fant vi han karen her. Komplett med underkjeve og alt. Litt usikre på akkurat hva han har vært, men vi satser på rev. Han ble med hjem uansett, med løfte om at han skulle få være med begge gutta på skolen, når den starter i januar..

Begge gutta fikk både finne og sage med seg hvert sitt tre for å ta med hjem. Lykken var stor når de begge to kunne holde på med sag og ligge på kne i gjørmete skoger.

Og ja, treet vi til slutt fant var både stort og tett, og ble pyntet med samme pynt som alltid på lille julaften. Treet står faktisk enda, men i løpet av en dag eller to må det nok ned.

Vinterkveld og julefortelling

Med de kalde vinterdagene, kommer også de vakre solnedgangene. En fin søndag i går, med fakkeltog og julegrantenning, litt adventspynting og den første pakken i pakkekalenderen. Som forøvrig var boken “Snøsøsteren” av Maja Lunde, med de nydeligste illustrasjoner av Lisa Asaito. Boken har 24 kapitler, og vi leser ett kapittel hver kveld. Veldig koselig syns jeg, og jeg håper gutta også kommer til å synes at det er fint, bare vi kommer litt inn i handlingen. Lillebror syns det hele er litt skummelt, fordi jeg sa at boken også handler litt om døden. Men på en fin måte, som jeg forsikret ham om. Nei, det ville han ikke ha noe av. Så han følger nøye med når vi leser om Julian som har mistet søsteren sin, og jeg ser at han grubler på om han syns det er greit det vi leser. De to små kapitlene vi har vært igjennom til nå, har visst vært greie, så får vi se når vi kommer litt lenger ut i boka, om dette blir for sterk kost for den fine, sarte Lillebroren vår, eller om det viser seg å være litt fint allikevel.